Kulturelt møte i grenseland.

En kultur - reise i Bernhard Nordhs rike.

20.07.2002 leste jeg i Helgeland Arbeiderblad om en kulturreise i grenseland som var kommet i stand gjennom et samarbeid mellom prosjektet ”Kulturelt møte i grenseland”, ”Bernhard Nordh – sällskapet” i Sverige og ”Tronds bussreiser”. Dette skulle det være artig å være med på - - - - -  også glemte jeg det.

Men en ukes tid etter kom jeg på det der, ringte ”Destination Helgeland” meldte meg på, fikk bli med og sto fredag 02.08.2002 med store forventninger på Vegset og ventet på bussen som skulle bringe meg ut  på en kulturreise i grenseland.

Vi var en liten forsamling, med meg som den eneste hattfjelldalsboer som dro sørover mot grenseland med Marianne Myrnes Steinrud som reiseleder og Trond Volden som sjåfør.

Første stopp var ”Nordlandsporten”. Der skulle vi få oss en is i den varme sommerkvelden. Men nei da, der var de så presis i stenginga si at den holdt ikke med å være to minutter for sent ute ! Så isen den ble inntatt på Namskogan før reisen dreide østover mot Røyrvik.  Steinfjellpartiet er vakkert, vi kjørte tunnelen, men det spørs om det ikke går an å kjøre bil den gamle veien over fjellet.

Det ble stopp og kaffe på Limingen gjestegård.

Turen gikk videre langs Jomafjellet og ned mot Stora Blåsjøn og nordover til Stekenjåkk. Der stoppet vi for å se etter / på restene av den gamle grua og fotografere i kveldssolen.

Norgefarargården.

Middag var bestilt i Klimpfjäll på Norgefarargården. Vi kom sent, men godt. Eva Hed hadde ventet oss i flere timer.  I 1832 lot Johan Gabrielsson bygge et hus i Klimpfjäll som skal være den vestre panelte delen av mangårdsbyggningen på den nåværende Norgefarargånden. I 1860 bygde Johan Olof Johansson ut huset mot øst. Fra 1885 var det datteren Sara og hennes mann Olof Daniel Holmgren som drev gården. Hjemmet til Sara og Olof Daniel ble et naturlig stopp for de fjellboende / fjellbødenen som skulle begi seg til handelsplassene i Mosjøen og ikke minst i Susendalskroken. Derav kommer navnet Norgefarargården.  Denne virksomheten varte til en stund inn på 1920 – tallet. Den siste eieren var Artur Orädd. Fra 1974 har Vilhelmina kommune eid gården.

I dag drives stedet som en ”hembygdsgård” med forskjellige aktiviteter om sommeren.

Eva Hed serverte oss ”klubb” med hjemmelaget ”Älgörtsdricka” og bruddstykker av gårdens historie. Fortreffelig for en sulten sjel. Leif Elsvatn dukket opp og ble en del av følget.

Vi måtte videre. Turen gikk over Lövberg og videre over Stornäsbrua som deler Kultsjön til vi kom til Saxnäs.  Vi følte nå at vi var i ”skyggen av Marsfjället” ! Solen hadde gått ned, og månen sto opp på en flått måte bak Marsfjället.

Saxnäsgården.

Saxnäsgården er hotellet i Saxnäs. Det har inntil nylig vært drevet som et rehabiliteringssted og et sted for avslapping og avkobling for kropp og sjel. Der fikk vi tildelt våre rom og fikk god søvn om natten.  Saxnäsgåren har vært overnattingssted i Saxnäs lenge. Jeg har i alle fall fått med meg at far til Emma Ricklund drev Saxnäsgården som pensjonat.

Ricklundgården.

Lørdagen startet vi med besøk på Ricklundgården. Ricklundgården er et kunstnerhjem fylt med spennende originale melerier og orginal unnredning fra 1950 tallet. At det er et kunstnerhjem ser vi umiddelbart. Et underlig hus, i Lapplands villmark.  Midt i Saxnäs, høyt oppe på en kolle bygde Emma og Folke Ricklund en villa i middelhavsstil.  Med hvitkalkede vegger  og en overdådig  innredning skilte den seg ut radikalt mot de andre husene på stedet. I dag er det et museum, Ricklundsstiftelsen som har bort imot 1000 originale malerier av ulike kunstnere som har vært innom, i sitt eie. Dette kan beskues, også på  Saxnäsgården.

Bernhard Nordh.

Bernhard Nord er en av Sveriges mest populære forfattere. Han levde fra 1900 til 1972.  Bernhard Nordh har er stor leserkrets i Sverige. Også i Norge er Bernhard Nordh en levende forfatter. Det finnes tegn som tyder på at også dagens unge generasjon fanges av Bernhard Nordhs forfatterskap. Bernhard Nordhs mest populære bøker også i Norge er ”I Marsfjällets skugga”. ”Fjällfolk” og ”Undan frostpiskan”, som er utgitt i store opplag og oversatt til sju srråk. Noen er også filmet.  De to førstnevnte bøkene er selvfølgelig populære her i Norge, og kanskje i særdeleshet på Helgeland fordi det omhandler nybyggingen i Marsliden og ferdselsveien over Klimpfjäll til Susendalskroken og Mosjøen.

Kulturturen var arrangert i forbindelse med ”Bernhard Nordh – helg i Saxnäs og Marsliden” 03. - 04.08.2002.  Lørdag ettermiddag var det program på Saxnäsgården. Da dukket han Ansgar Kleven  fra Hattfjelldal opp, så nå var vi tre ”hattfjelldalinger”.

Innledningsvis sang Erika Jönsson ”a capella” for oss.

Vi møtte en aldrende samekvinne, født i ”Atostugan”, en stuga vi kjenner godt til, også på denne siden av grensen.Hun hadde studert religionshistoria og er nå professor emeritus og bor i Stockholm.  Louise Bäckman holdt et innlegg om ”Svensk nybyggarkultur möter gränslös samekultur” og ”Samisk mytologi”. Dette synes jeg var fengende, bl.a. ut fra den nybyggerkultur vi har hatt i Norge, og ikke minst i Hattfjelldal.

Fra Leif Elsvatn fikk vi et innlegg om ”Samer som nybyggere”. Det ble med andre ord motsatt. Nå var det samisk nybygging. Disse foredragene satte Hattfjelldals historie i et større perspektiv for meg. Nordboer er  ikke same, og same er ikke nordboer, men begge kan de være nybygger. Og begge har de vært nybyggere i bl.a. Hattfjelldal.

Lørdagen ble avsluttet med ”Berätterkväll” hvor deltakerne ble innbudt til å fortelle om kulturmøter i grenseland og ikke minst møte med Bernhard Nordh. Min lille beretning ble ikke sagt der, men kan skrives nå.  Jeg har alltid vært interessert i historie og geografi. Tilfeldighetene ville at jeg takket ja til arbeid i Hattfjelldal i 1993. Og hvordan fikk jeg tak i historien om folket ?  En av mine kolleger anbefalte meg å lese Bernhard Nordh romaner  ”I Marsfjällets skugga” og ”Fjällfolk”. Det har hittil endt opp med lesing av 15 romaner.  Det ble verdifulle møter. Forståelsen av kultur i grenseland ble også plassert i et flerkulturelt perspektiv for meg. Det er ikke alt vi har med oss fra barnsben av, vi som kommer fra Oslo.

Birger Sjøberg.

Søndag formiddag ble det opplevelsestur med Trond’s buss. Vi dro bl.a. i terrenget ved Satsfjället. Satsfjället er Saxnäs sitt nærmeste høgfjell med mange ulike vandringsalternativer. Vi hadde der en fin utsikt  mot Saxnäs og Marsfjället.

På turen ble det også en vandring ned mot Kultsjön. Det hadde Birger Sjøberg et av sine skjulesteder før andre verdenskrig, ca. 1938. Hvem voksne på Helgeland har vel ikke hørt om Birger Sjøberg ? Min bekjennskap med Birger Sjøberg er fra litteraturen, i bøker som ”Kapteinen” og i ”Brennpunkt Helgeland I og II”.  Ewa Hed var en udmerket guide gjennom skogen ned mot sjøen.

Skjulestedet var en liten inneklemt hytte, godt skjult. Det var nå meget forfallent. Det er bevilget midler til restaurering av dette stedet.  Så, neste gang jeg kommer dit, er det kanskje satt istand slik dat var før krigen ? Jeg syntes dette var en spennende del av turen, som pirret nyskjerrigheten på mer kunnskap om Birger Sjøberg.

Marsliden.

Søndagen fortsatte med program i Fjällgården i Marsliden. Det strtet med  Arvid Gavelins opplesning fra Bernhard Nordth’s litteratur og fortsatte med Matts Heijbels beretning ”Så kom en ung Bernhard Nordh til Marsliden”. Matts Heijbel er forfatter av ”Boken om Bernhard Nordh”.  Det fortsatte  med Torsten Gavelins beretning om Bernhard Nordh-selskapet og dets virksomhet. Torsten Gavelin er leder av Bernhard Nordh-selskapet.

I Marsliden var også ”Nybyggarmuseet” åpent. Der kunne Lasse Larsson fortelle nybyggerens historie. Lasse Larsson er slektning etter Lars og Britta Pålsson. Og hvem var Lars Pålsson ? Joda, der er ho hovedpersonen i  Bernhard Nordh’s bøker  ”I Marsfjällets skugga” og ”Fjällfolk”  som vi kjenner så godt i Hattfjelldal. Det var et artig møte som jeg registrerte at flere hattfjelldalinger hadde benyttet seg av sommeren 2002.

Veien hjem gikk over Dikanäs og Kittelfjell. I Kittelfjäll inntok vi middag på ”Granen”. Der bor det også en ung entusiastisk, etablererfamilie med pågangsmot og god service.

Etterord.

Vel hjemme siger turen inn i meg med mye ettertanke. Jeg leser Bernhard Nordh igjen. Jeg er glad for å ha møtt Marsfjället. Du verden hvilken tid det har vært der i fjellene. Bernhard Nordh – selskapet har en hjemmeside som er verdt et besøk. Adressen er ”www.bernhardnordh.nu” .

Turen ga meg mer. Vi har en unik natur og kultur her i grenseland som må kunne utnyttes og utvikles bedre til fordel for innbyggerne. ”Kulturelt møte i grenseland” er et viktig prosjekt i utviklingen av at turisme og reiseliv skjer med kulturen og historien som basis.  Ved å bedre utnyttelsen av felles ressurser, kan man øke inntektene fra turismen og derved sikre nåværende arbeidsplasser og på sikt skape nye. På denne reisen registrerte jeg at ”søta bror” er kommet langt i å bedre utnyttelsen av ressursene som er der.

Takk til Destination Helgeland v/ Marianne Myrnes Steinrud  og Tronds Bussreiser som bidro sterkt til å gi med et kulturelt møte i grenseland.

Hattfjelldal 22.09.2002.

Sissel Marit Bue.

Åter till Dagboken